Sjangerbegrepet- begrensende eller skapende?

Gjennom diskusjoner med mine medstudenter på AVS 1112 har vi tatt opp temaet om hvorvidt det å sette en tekst inn i en sjanger kan virke a) begrensende, eller b) skapende. Jeg mener i grunn begge deler. At en tekst settes inn i en konkret sjanger som for eksempel argumenterende tekst, mister man også noe av grunnlaget for en friere tolkning av teksten. En definert sjanger gir visse forventninger og normer, noe som kan virke begrensende for tekstens fulle potensiale. Jeg er nok ikke helt fan av å kategorisere absolutt alt... Noe av dette synet henger sammen med det at det oppstår så mange nye sjangere hele tiden og det dermed også vil bli hybrider. Se for eksempel på bloggingen! Er det et offentlig skriv? Eller er det dagboksnotater? En blogg vil ha trekk fra begge sjangerene... Hvis man kun ser på det som noe som er offentlig kan det være vanskelig å se "bak ordene" og tenke over hva skribenten egentlig mente...

Samtidig er det nettopp gjennom definerte sjangere at man som Svennevig og co skriver kan si noe om sammenhengen mellom de språklige ytringene og teksten som helhet. Er sjanger dermed skapende? Ja, i en viss forstand vil jeg si. Det gir en trygghet å ha rammeverket for teksten man skal til å skrive tilgjengelig og tydelig formulert. Jeg var i allefall meget avhengig av å ha en konkret sjanger tidliger på ungdomsskolenivå når jeg skulle skrive en tekst. Jeg satte meg alltid ned etter å ha lest oppgaveteksten for å finne ut av hvilken sjanger teksten min ville passe best inn i, og hvilke trekk som var spesielle for denne sjangeren. På denne måten hjalp sjangeren meg til å skape!

En ytring kan være "akseptabel eller uakseptabel, velformet eller ikke velformet i seg selv, men bare i forhold til den sjangeren den tilhører" (Svennevig, 2003,s. 235-236). Dette sitatet mener jeg er med på å understreke mitt syn på sjangeren. Sjanger legger føringer på teksten og kan gjøre i utgangspunktet gode formuleringer og en god tekst fullstendig feil...

Eller hva mener dere?